Å være privatdetektiv er på mange måter det samme som å være en spion. Forskjellen ligger i at man ikke innhenter informasjon for eget land eller fremmede makter, men for sivile med et ønske om å finne ut noe om noen. Hva som er motivet for dette kan være varierende, men i mange tilfeller er det spesielt engstelige ektefeller som har en eller annen form for mistanke ovenfor sin bedre halvdel. Utroskap, blant annet.
Ettersom formålet og hensikten til både en spion og en privatdetektiv i grove trekk kan være ganske så like, er det også nærliggende å anta at mange av arbeidsmetodene og verktøyene de bruker er det også. Mange bruker skjulte opptak under konfrontasjoner for å innhente nødvendig informasjon og for å fange opp uttalelser den det spioneres på kommer med, ikke nødvendigvis med tanke på bevisførsel, men like mye med tanke på å danne seg et helhetlig bilde av en situasjon.
I henhold til lovverket er det tillatt å oppta samtaler man selv er del av, selv om ikke de andre vet om det. Det samme er det med avfotograferinger. I Norge kan man med loven i hånd ta bilder av hva man vil, så lenge det ikke er kompromitterende, eller direkte i strid med norsk lovgivning på andre måter. Dog skal det understrekes, at ved skjulte fotoopptak gjelder de samme regler som med ordinær fotografering, den avbildede «eier» retten til seg selv på eget bilde, hvilket i praksis betyr at man har lov å ta bildet, men ikke vise det frem til hvem som helst. Dette er det svært viktig man som privatdetektiv er klar over, da disse også må følge lovverket, om enn ikke noe mer i det skjulte. En spion derimot, arbeider allerede i et grenseland der sivil rett har liten innflytelse.