Hvorfor noen velger å bli spioner finnes det vel like mange svar på, som det finnes spioner. Noen er ideologisk overbevist om at det er det eneste rette å gjøre, mens andre igjen finner det som et naturlig skritt i utviklingen av en allerede påbegynt karrierevei. Så er det selvfølgelig dem som gjør det for spenningens skyld, og dem som gjør det for penger.
Særlig sistnevnte er ganske så utbredt, da disse ofte finnes ingen industriell spionasje, og de allerede har en stilling hvor de har tilgang til gradert informasjon andre er villige til å betale for å få tak i. Da kan det være fristende med hurtige penger, spesielt siden risikoen for å bli avslørt er minimal.
Det er likevel nærliggende å tro, at de aller fleste spionene, spesielt dem som sysler med statshemmeligheter, av en eller annen grunn er vervet mot sin vilje. Ofte etter at de er blitt lurt i en felle, hvor de er satt i en kompromitterende situasjon som så senere blir brukt som pressmiddel. Den vanligste teknikken for å klare dette er en såkalt «honey trap», eller «honningfelle», å godt norsk. «Honningfellen» er et ordspill på det å tiltrekke seg fluer til honning, hvor de så blir sittende fast. Fanget på grunn av sin egen grådighet.
Innen spioneriets bondefangeri gjøres dette som oftest ved at spesielle agenter eller provokatører infiltrerer et miljø for å komme tett inn på den man ønsker å verve, og så setter vedkommende i en setting som kan brukes mot ham eller henne senere. Er det en person som er gift, kan man for eksempel lure vedkommende inn på et hotellværelse, skjenke eller dope ned vedkommende, for så å ta kompromitterende bilder av vedkommende sammen med en eller flere andre nakne personer, av både eget og motsatt kjønn. Deretter kan man true med å sende bildene til enten ektefelle eller arbeidsgiver, hvis ikke vedkommende gjør som man vil. Da ofte overlevere ønsket informasjon utpresseren normalt ikke ville hatt tilgang til.
